Uttrykkene Web 2.0 og Bibliotek 2.0 (Library 2.0) har spredt seg raskt både i Norge og i utenlandske bibliotekmiljøer. Men det er mye diskusjon rundt disse termene. Uenigheten dreier seg både om deres innhold og deres nytteverdi.
Jeg opplever både Web og Bibliotek 2.0 som nyttige begreper. Web 2.0 fanger opp viktige endringer i bruken av WWW: brukergenererte data, nettet som plattform og sosial møteplass, nye former for gjenbruk (mash-ups), nye forretningsmodeller.
Bibliotek 2.0 peker på hva Web 2.0 betyr for bibliotekene og deres tjenester: tagging (folksonomier), levering av tjenester i nye brukerkontekster, samkjøring av kataloger og andre (eksterne) datakilder, visuelle grensesnitt, samarbeid med andre informasjonstjenester (Google, Amazon, SSB, …), osv.
Det finnes ingen autoriteter på dette området. Vi er alle henvist til å praktisere, lese og gruble på egen hånd eller sammen med andre. Men det finnes flere gode oppsummeringer av diskusjonene - som kan brukes av nye lesere og debattanter.
Her vil jeg bare peke på Wikipedia, som er en kilde de fleste 2.0-interesserte forholder seg til. De norske artiklene Bibliotek 2.0 og Web 2.0 er ganske korte og kan absolutt forbedres (fritt fram! - dette er 2.0). De engelske - Library 2.0 og Web 2.0 - er mer omfattende og har rikelig med henvisninger.
Artikkelen om Web 2.0 var forøvrig usedvanlig populær i 2006 i følge Nielsen BuzzMetrics.
PS - noen timer senere: Jeg føyer også til leselisten om Library 2.0 som Jenny Levine og Michael Stephens har laget i Squidoo.
3 svar so far ↓
pompel // januar 8, 2007 kl. 4:46 pm
Blogging går vel glatt inn under begrepet WEB 2.0. Noen peker på et problem rundt denne utvikklingen, det at det blir ennå vanskeligere å sjekke kilder. - I utviklermiljø så oppfattes 2.0 som de tekniske løsningene, f.eks ajax-baserte grensesnitt. Flickr og google documents er eksempel på dette.
Personlig så benytter jeg flere og flere slike tjenester. De er praktske, og de gir meg tilgang til f.eks notater uansett hvor jeg er og hvilken maskin jeg logger meg på. Mest sans har jeg for muligheten til samskriving i Google doc, der kan man avtale møte med flere deltakere, og så sitter man på hver sin kant og redigere samme dokument. Blir omtrent som en “chat” vha en tekstbehandler. Etterpå er dokumentet omtrent ferdig.
plinius // januar 9, 2007 kl. 3:05 pm
Jeg tror det er vesentlig å forstå Web 2.0 som et sosioteknisk fenomen. Det er samspillet mellom teknologiske muligheter og sosiale prosesser som gir den nye fasen i nettets utvikling sitt særpreg.
Bloggene forandrer de offentlige samtaleformene - og utfordrer en rekke etablerte hierarkier og kontrollmekanismer. Derfor møter de også en nesten instinktiv motstand - for hvem sørger da for kvalitet og kontroll? Anarkistisk ytringsfrihet - det er fa’li, det!
pompel // januar 9, 2007 kl. 5:49 pm
Ja Kina og Egypt er jo land som beviser hvor farlig de mener blogging er. Der er fascinerende å se på hvordan de etablerte markedskreftene kjemper for å beholde kontroll. Plateindustrien er et godt eksempel. Min oppfatning er at vi kan være sjeleglad for at web ble opprette på den måten det ble, og at det ikke var store MS eller andre som fant det opp.
Skriv en kommentar